Den store Alternativmessa på Lillestrøm 18-20.11, 2011 hadde «Framtidens Helsetjeneste» som hovedtema for å sette søkelyset på integrering av komplementære og alternative behandlingsmetoder i offentlig helsetjeneste.
Alternativt Nettverk begrunnet valg av hovedtema bl.a. slik:
«Med nordmenns økte interesse for forebyggende og helhetlig behandling er det på høy tid å se på mulighetene for å integrere alternative behandlingsmetoder i fremtidens helsevesen.»
Lege Stig Bruset utarbeidet i 2007 ut en rapport om Grønne paviljonger på sykehus, i samarbeid med Kreftforeningen og NAFKAM. Rapporten inneholder en beskrivelse av hvordan komplimentær og alternativ behandling kan integreres på sykehus og hvordan pasienter kan få tilbud og anledning til å velge ulike behandlingsmetoder for optimal lindring og helse.
Den Store Alternativmessen 2011 viste gjennom en modell av Grønn paviljong hvordan en slik enhet kan fungere.
Denne delen av Alternativmessen ble arrangert av Alternativt Nettverk og Alternativ.no i samarbeid med spesialist i almennmedisin Stig Bruset, Regnbuen Helsesenter og spesialist i almennmedisin Audun Myskja, Senter for livshjelp.
Selv er jeg halvveis i Enhetsterapistudiet, og studentmedlem i Enhetsterapiforeningen. I tillegg til å representere foreningen holdt jeg foredraget «Soriamodellen «være, så gjøre» satt i sammenheng med Framtidens helsetjeneste» på søndagen.
Enhetsterapi er utviklet av lege Audun Myskja gjennom mer enn tretti års erfaring med integrert medisin - en syntese av det beste fra medisinsk metode og komplementære terapier. Faget bygger på en helhetlig forståelse av hvordan kropp, sinn og ånd virker sammen og søker å gjenskape enhet i de ulike nivåer mennesket består av.
Sammen med leder i foreningen, Cathrine Palmgren, hadde jeg ansvar for Enhetsterapiforeningens stand på messa, og med bakgrunn i dette ble vi begge spurt om å bidra i den Grønne Paviljongen.
Representanter fra ulike faggrupper bemannet den Grønne Paviljongen på messa enten i form av å tilby 20 minutters gratis behandling, eller ved å informere publikum om innholdet i paviljongen.
Enhetsterapiforeningen valgte å bidra i informasjonsdisken.
Tilsammen tilbrakte jeg sju-åtte timer av helga til å snakke med mange besøkende på messa. Disse samtalene er hovedinspirasjonen til denne artikkelen. Det ligger i ordet at Alternativmessen tiltrekker seg publikum som ønsker seg noe annet enn det vi allerede har, og menneskene jeg møtte var derfor i hovedsak misfornøyde med ordningene i dagens helsevesen.
Med å ta på meg den hvite T-skjorta med «Grønn Paviljong» i grønn skrift fikk jeg rollen som en personifisert representant for «Framtidens Helsetjeneste» og mange fant endelig en arena der meninger og følelser kunne bli hørt. Medmennesker med livsstilssykdommer, kroniske lidelser og kreft. Pårørende til alvorlig syke. Norske sykepleiere og helsearbeidere med yrkeserfaring fra andre land. Utenlandske sykepleiere med erfaringer fra norsk helsevesen. Tilflyttere fra andre land med erfaringer som pasient i hjemlandet som ble sammenliknet med opplevelsen av å være pasient i Norge. Den joviale eldre herren fra Finnmark som ønsket å få bukt med sitt økende vektproblem, som igjen hadde ført til andre helseproblemer. Han hadde vært hos mange leger og ernæringsspesialister, og dundret neven i infodisken og uttrykte på godt nordnorsk «Hva i h.... skal jeg spise? Den ene sier ditt og den andre sier datt». Han gikk derifra med en brumlende latter «Jeg tror det blir mitt gode humør som holder meg i live, og ikke legene.» Den polske kvinnen som følte at hun hverken ble sett eller hørt de 15 minuttene hun fikk hos fastlegen, og som var så rasende på det norske helsevesenet at hun glødet.
Hver og en gjorde inntrykk på meg, og jeg oppdaget en klar forbindelse mellom deres tanker og mine egne slik jeg uttrykte de i foredraget. Jeg ser det som min medmenneskelige plikt å være deres talerør, og gjennom en del av innholdet i foredraget bringe deres og mitt budskap videre.
Bevisst, tilstede, oppmerksom
Flere av menneskene jeg møtte er bevisste, tilstede og oppmerksomme. Alle disse ordene handler om å leve her og nå, likevel har de ulik klangbunn.
Ordet «bevisst» er knyttet til fortid, det viser til noe du vet fra før. Vite viser til kunnskapen din, erfaringen. Jeg er med min erfaring, kunnskap og historie som bakteppe.
Tilstede er knyttet til nåtid. Du er på plass, her og nå.
Oppmerksom er knyttet til framtid og forteller at du følger med, er lydhør, beredt, altså klar for framtida.
For meg ser det ut som om Moder Jord gjennomgår en krise vi kan kjenne igjen fra våre egne liv. En krise, en omveltning som vil munne ut i endring.
Caroline Myss sier at
«helbredelse og forandring er ett og det samme».
Altså: for at helbredelse skal skje må det endring til.
Moder Jord har brent lyset i begge ender en tid, og tiden for krise og omveltning er kommet.
Gjennom den industrielle revolusjonen, den teknologiske utviklingen og naturvitenskapen har den hodesterke kapitalismen fått stor rådeplass. Vi har lulla oss inn i troen på at ting er som de må. Vi kjøper oss komfort og fred. Vi er konfliktsky og passive.
Vi utnytter Moder Jords ressurser uten omtanke for hva konsekvensene på sikt kan bli. Utan tanke på at vi kanskje ikke ser hele bildet. At kanskje andre vitale deler av vår klode må betale prisen.
På det personlige planet har vi satt oss inn til legen, beskrevet symptomene våre og stolt blindt på at den pillen vi får vil gjøre oss friske. Men gjør den det? Når jeg får en pille mot verk i kneet og du får den samme pillen mot verk i hodet så skurrer det i alle fall i meg. På samme måte ser vi Moder Jord som stykkevis og delt. Vi er en sammenhengande organisme, og måten vi behandler en del påvirker de andre delene.
Vi kaster oss hodestups ut i arbeidslivet, og har knapt nok tid til å bryte overflaten i blant for å fylle lungene med ny oksygen. Vi bygger livene våre rundt arbeidsplassen og yrkeslivet. Men gir det oss en opplevelse av mening i livet?
Så skjer det noe. Vi kan se en rekke stressymptom. Først på avstand. Noe ubehageleg og vanskelig: Tørke, flom, jordskjelv, krig.
Så kommer det nærmere: Terror, økonomiske kriser, og barna våre som ikke mestrer skolegang og som blir varig uføretrygdete i den alderen da de skulle strutte av livskraft.
Vi kjenner igjen planetens stressymptom i oss selv: Presset er for stort på mange av oss. Nye folkesykdommer har kommet til: ME, kroniske smerter i muskler og skjelett, konsentrasjonsvansker som ofte ender i diagnoser som ADHD og ADD.
Livsstilssykdom er en forholdsvis ny tittel i vårt vokabular, og vi er mange som har de. Også Moder Jord. Hun er i ubalanse. Vi er i ubalanse. Overflod noen steder og på visse plan. Underskudd andre steder og på andre plan.
Den kollektive passiviteten har begynt å røre på seg. Det ulmer av utålmodighet og opprør. Men det er et opprør for det gode. Det er nødvendig for at vi skal bygge opp helsen igjen. Vår egen og vår felles klode sin.
Enhet starter innenfra. Før du kan elske andre må du elske deg selv. Fullt og helt. Det er den prosessen vi har startet.
Vi kan merke en spire. Det gror fram en ny kraft midt i alt det ubehagelige. En optimisme, et engasjement og troen på en lys framtid. Det er denne spiren vi alle var en del av på Lillestrøm den helgen i november. Den spiren kan vi kalle ansvarsfølelsen.
Ansvar
Ordet ansvar. Hva betyr det egentlig? Det er et litt ullent norsk ord.
“An-” i ansvar viser til det som skjer rett før svaret/responsen gis i ord eller handling. Opptakten. Ansats.
I de to bokstavene ligger hele du og livet ditt. “Verdibørsen”, kompetansen, erfaringen, mestringsevnen. (Hvem er jeg? Hva er meningen med livet mitt?)
Se på det engelske ordet for ansvar: Responsibility. Det er satt sammen av respons og evne.
Ansvar = din evne til å gi respons.
Lært hjelpeløshet er et begrep fra psykologien.
Einar M. Skaalvik og Sidsel Skaalvik skriver blant annet dette om lært hjelpeløshet i boken «Skolen som læringsarena. Selvoppfatning, motivasjon og læring»:
«I teorien om lært hjelpeløshet er mangel på innsats en følge av lave forventninger. Innsats har ingen hensikt, og det er derfor ingen vits å anstrenge seg.»
Det klassiske rollespillet mellom lege og pasient er for meg en variant fra den voksne hverdagen på nettopp det: Vi er lært opp til å tro at legen vet best, han vet i hvert fall bedre enn meg. Så vi tar det han sier i beste mening som fasitsvaret på problemet vi kom for. Det er gjengs i vår kultur at vi tar ingen aktiv rolle fordi vi har «lært hjelpeløshet».
Naturvitenskapen har opparbeidet seg en fantastisk detaljkunnskap om menneskekroppen. Det er kunnskap vi fortsatt trenger og med takknemlighet tar imot. Men mange ønsker ikke lenger å være passive i forhold til sin egen helse. Mange kommer med innspill om hva de føler og tenker om egne opplevelser knyttet til helseproblematikken.
De ser andre aspekt enn det legen har forutsetninger for å se; Han kan ikke vite hvordan det er å være andre enn seg selv, han heller.
Mennesker som prøver å ta ansvar for egen helse må møtes med respekt og få ta del i samspill med helsepersonell. Resonans. Samklang.
Hvorfor
For å oppnå handling i coaching lar man være å stille spørsmål som starter med «hvorfor». Dette fordi det «tar fokus bort fra handling» (ref. Morten Emil Berg) I coaching er dette en framgangsmåte, men med utgangspunkt i terapeutiske samtaler stiller jeg meg umiddelbart spørsmålene: Vi kutter ut ordet “hvorfor” for å oppnå effektivitet, men på bekostning av hva? Og er effektivitet lønnsomt i lengden?
Jeg oppfatter det som nok en søken etter å behandle symptom og å unngå fokus på årsak.
“En ubehagelig sannhet” som Al Gore så treffende titulerte filmen sin. Den tar for seg globale konsekvenser forårsaket av klimaendringene vi ser i verden i dag. Jeg låner tittelen og bringer den videre fra det globale til det personlige plan:
Vi frykter en ubehagelig sannhet mellom annet fordi den kan fordele skyld og rette søkelys mot svakheter.
Det er ikke skyldfordeling det handler om.
Det handler om ærlighet og sannhet. Vi må løfte søken etter årsak til det neste nivået: Hva kan vi lære av erfaringene våre? Om vi klarer å se alle erfaringer, vonde og gode, som en skoletime der vi har til hensikt å lære noe, kan vi ta lærdommen med oss videre og bygge på den. La resten bli igjen i fortiden.
Når det gjelder legevitenskapen må vi ta med oss all detaljkunnskapen vi har og heve blikket for å se neste steg. Bringe detaljrikdommen inn i vår søken etter årsak og sammenheng.
Vi mennesker har andre nivåer som nå krever sin plass i det bildet som beskriver helse, og der hører årsak med.
Så hva kan vi gjøre for å rette opp denne ubalansen både vi og planeten vår er så preget av? Hva kan vi gjøre for å snu den murrende frustrasjonen til konstruktiv, kreativ livskraft og økt livskvalitet?
Finne retning, mål og mening. Intensjon.
Vi mennesker kan i det minste ta ansvar for å erkjenne at noe må endres for at vi skal ha en mer balansert tilværelse og verden.
Lært hjelpeløshet vs ResponsAbility – Ansvar.
Kan jeg gjøre noe for å bidra til at både planeten, menneskeheten og jeg personlig får behovene våre oppfylt?
For å kunne ta stilling til et slikt spørsmål vil jeg trekke fram kommunikasjonen vår.
Jeg har hentet litt om kommunikasjon fra psykologien:
Det er fire kommunikasjonsstadier
1. Det vi ønsker å formidle
2. Det vi faktisk formidler
3. De signaler som når fram til mottaker
4. Den mening mottaker legger i signalene
Kommunikasjon er alt vi formidler verbalt og nonverbalt, all informasjon som blir sendt til en mottaker. Ordene vi velger å bruke, lyden av stemmen vår, kroppsspråket.
Psykolog og filosof Paul Watzlawick sa: «All atferd er kommunikasjon».
Et annet sitat jeg vil trekke fram er fra Descouvertes: «Det er ikke svarene som gjør oss klokere, men spørsmålene».
Hvordan kommuniserer du livet?
Hvordan kommuniserer du med livet?
Hvordan møter du livet?
Omfavner du det?
Går du det i møte?
Varsomt?
Hoppende og trallende?
Trampende?
Tungt?
Lett?
Power-walking?
Eller venter du til livet kommer til deg?
Fryktsomt?
Apatisk?
Resignert?
Hva kommuniserer du da?
Hva slags inntrykk gir du?
Er det samsvar mellom dette og det du ønsker å kommunisere?
Ja? Nei? Litt? Av og til?
Forstår jeg deg rett?
Det er så uendelig mange veier som fører til misforståelse i kommunikasjon. Det blir hevdet at opptil 90% av det vi oppfatter er nonverbale signaler.
Men det er jo ikke bare omverdenen vi kommuniserer med.
Når kroppen gjør oss oppmerksom på at noe er galt kommuniserer den et symptom til oss, som vi av og til bruker lang tid på å oppfatte.
Om du står ved eit veiskille i livet, framfor et yrkesvalg, eller har fokus på å bygge helse, eller ønsker å heve livskvaliteten vil det være til hjelp å avklare og belyse kommunikasjonen du har med deg selv.
Lytter du til deg selv?
Lytter du til kroppen?
Hva evner du å svare?
Hvert enkelt menneske må ta ansvar for å mette behovene sine selv.
Innenfra og ut.
Alt angripes utafra.
Vi må avlære lært hjelpeløshet.
Begrepet “innsats for fellesskapet” er blitt fullstendig snudd på hodet:
I dag brukes det sånn at man tar et steg fram og spør: “Hva trenger verden? Hvor er min plass?” Verden, samfunnet vurderer og dømmer deg og plasserer deg i rett bås.
Din innsats for fellesskapet er en prosess som starter i deg, slik at du en dag tar steget fram og sier: “Dette er meg og mine evner og talent som jeg kan tilby verden for å bidra til at den blir bedre. Det er slik jeg yter best. Jeg vil være til nytte.”
Etter å ha stilt deg selv disse spørsmålene kan du prøve å se deg selv fra et objektivt perspektiv.
Aristoteles sa:
«Der dine talenter og verdens behov krysser hverandre, ligger ditt kall».
Hva slags råd vil du gi deg selv?
Være, så gjøre.
Å være frisk betyr å ikke være syk. «Å være ved god helse» favner bredere og rommer blant annet forebygging og livskvalitet.
Ulike medier bombarderer oss mange ganger om dagen med massivt skyts om hvor dårlig det faktisk står til med oss. Tips og råd går i trendbølger. Det som var bra for oss i fjor, må vi unngå i år. Og omvendt.
Som alt annet er dette tosidig:
Det negative utfallet er at det hos noen skaper frykt, som kan føre mennesker inn i en negativ tankespiral som til slutt ender i faktiske fysiske symptom.
Den positive konsekvensen er at flere og flere kjenner på den tidligere nevnte frustrasjonen og når vi til slutt sier «nok er nok!», må vi på konstruktivt vis ta fatt i problematikken og gjøre noe med det. Og dette handler om mye mer enn helse, som er mitt fokus her.
I en undervisningstime i fjor sa Audun Myskja noe som ga sterk gjenklang i meg, og som med litt omskriving har blitt visjonen til firmaet Soria, nemlig «Være, så gjøre»
Være, så gjøre = ansvar.
En hverdagslig og enkel tolkning kan være:
Stopp opp, trekk pusten, vær tilstede, finn fokus og balanse, tøm hodet for alt uvesentlig, kjenn etter kjernen i deg selv, samle deg.
Så:
Gå til handling. Vær tro mot deg selv i dine handlinger.
Med å ta konsekvensen av dette mantraet eller livsmottoet krever det at jeg tar meg selv, alt og alle på alvor. På den måten mestrer jeg livet i langt større grad og forsikrer livskvaliteten min.
Om vi først tar ansvar for vårt eget liv, vil det ha ringvirkninger langt utover oss selv og være vårt bidrag for å hjelpe Moder Jord. Enhet.
Mitt syn på integrert medisin som framtidens helstjeneste har utviklet seg i lag med mine livserfaringer. Det vil være et nyttig og viktig bidrag for helsenorge om alternative og komplementære terapier kan komme inn og avlaste både NAV og helstetjenesten.
Det er klart at jeg vil behandles av leger og kirurger med sin enorme kunnskap om den fysiske menneskekroppen når jeg har behov for det. Jeg vil føle meg trygg og ivaretatt som pasient.
Men det er også klart for meg at det er ikke alltid at legen er det beste alternativet. Av og til har jeg behov for behandlere som sitter på en annen ekspertise. Kunnskap som ikke handler om brukne bein eller blindtarmbetennelse.
Og jeg har behov for at behandlingen er tilpasset meg som individ. For vi er jo unike og forskjellige. Det som passer meg og min helse, stemmer ikke nødvendigvis for deg.
Håpet mitt er at disse ulike helsearbeiderne også vil kommunisere i respekt for hverandre og hverandre sin kunnskap.
Jeg velger å avslutte med et sitat fra Audun Myskja som er hentet fra siste utgave av bladet «Visjon»:
«Det er ikke gitt at bidraget fra alternative terapier til medisinen først og fremst vil være behandling av sykdom. Personlig mener jeg tvert imot at noe av det viktigste bidraget fra alternative behandlingsformer ligger i forebygging, lindrende behandling og rehabilitering.»
«Vi har ikke råd til å vente med å tenke helse til mennesker blir syke.»
